SVARTÅA KULTURSTI
I gamle dager, fra ca 1850 og fram til 1960 foregikk det tømmerfløting (brøtning) i elva Svartåa.
I forbindelse med kulturåret 1997 fikk Andebu fortidslag idéen om å lage en kultursti for å synliggjøre og holde disse kulturminnene levende. Tiltaket ble støttet av Vestfold fylkeskommune og Andebu kommune. Vi i Andebu fortidslag prøver så godt vi kan å vedlikeholde stien med rydding og merking, for på den måten å kunne videreformidle historien om brøtningen. Noe som av de som deltok, ble sett på som en av vårens begivenheter. Og noe flere faktisk savna da det etter hvert ble slutt. Stien følger elva Svartåa, er på rundt 9,7 km og går fra Gåsholt til Heia i Vestre Kodal. Sliradammen rett ovenfor Heisetra, var for øvrig Andebu kommunes bidrag i kulturminnestafetten i kulturminneåret 1997.
For mange er nok dette kjent stoff, men vi tror det tåler å bli frisket opp.
Kulturstien har info-tavler i hver ende, og er merket med gule merker + forklarende plakater underveis. Plakatene omhandler bl.a. demninger, Hansekanalen, tømmerrenna mellom Nommedammen – Gjerstaddammen, trevarefabrikken v/Gjerstad, ulykka v/Salta hvor 10 ungdommer mista livet i 1781, Bakkanefossen m.m. Det har for øvrig kommet ny bru på plass over elva ved Bakkanefossen, en jobb grunneiernes fiskeforening har gjort. D.v.s. at kulturstien nå følger opprinnelig løype fra start v/Gåsholt brua, på sti langs vestre side av elva, over gangbru og opp lettgåtte trapper – og videre på østre side av elva.
Håvard Tangens prosjektoppgave «Elvelangs ved Svartoa» (1994) tar for seg kulturminner og eldre leve- og arbeidsmåte langs Svartåa, og her er tømmerfløtningen viet god plass. Heftet er tilgjengelig på biblioteket, og er både interessant og underholdende lesning. Her gjenfortelles kort noe av det han har skrevet i avsnittet om brøtningen.
Brøtningen var tøffe tak og et par ukers intenst arbeid på våren. Arbeid som krevde solid ledelse, godt samarbeid og aldeles ikke var ufarlig. Mange demninger langs elva måtte stenges i rett tid for å demme opp tilstrekkelig med vann, og deretter skulle demningene åpnes på riktige tidspunkt. Mye (kaldt) vann kom med full kraft så tunge tømmerstokker fikk stor fart, og ofte oppsto «kåsser» som måtte løses opp. Brøtningen ble imidlertid sett på som en vårlig begivenhet og en slags «betalt dugnad». Heldigvis gikk det stor sett bra, men ulykker skjedde – også med verst tenkelig utfall.
En gang var det nære på. Det var skade på tømmerrenna mot Gjerstaddammen og Arnfinn Trøim (skaufuten) stengte demningen på Snappen, mens han selv sammen med flere andre var nede for å ordne opp i skaden. Da kom dr Knap kjørende forbi, la merke til at det lå mye tømmer og fløt i Snappedammen og tenkte det skulle vært snodig å se hvordan tømmeret gikk nedover. Han åpna derfor damluka v/Snappebrua, og vann og stokker gikk dermed som en vegg nedover elva. Heldigvis fikk de som holdt på å reparere kasta seg til side og berga seg i siste lita. Trøim ble visstnok arg på dr Knap, forståelig nok. I brøtninga gjaldt det å ikke være klåfingra.
Kodal Trevarefabrikk (stifta i 1898) lå nede ved elva på Gjerstad. Se bilde av maleri som henger på Hvitstein grendehus, malt av Carl Clementz (gitt av familien). Den hadde en turbin som drev fabrikken, og en dynamo som ga strøm til lys. Her, i administrasjonsbygget kom den første telefonen i Vestre Kodal, med telefonlinje dratt over heia fra Prestbøen. Noe firmaet kosta selv.
I 1960 da brøtninga tok slutt, ble elva renska for gammelt sekketømmer fra Gjerstad til Olavesbrua. Og det var kraftige ladninger som ble brukt. Det ble skutt så høyt til værs at det lå tomme åleskinn uten innmat helt opp i lia på søndre Gjerstad.
Hansekanalen
En spesiell tilrettelegging for brøtningen må nevnes spesielt. Nemlig den enorme jobben Hans Dalen (Andrisen Dahl) født i 1882 fra Store Dal i Høyjord gjorde med å grave ut kanalen fra nedre Heivann til Svartåa, utenom Stusserudvannet. Hans jobba stort sett med grøftegraving. Men siden det ofte var problemer med å få tømmeret gjennom Stusserudvannet, kom idéen om en kanal rundom vannet. Selv om Hans noen år holdt til i skaustua nede ved Heivannet, bodde han ellers på Dalen ved Trolldalen og gikk att og fram til Heia hver arbeidsdag. Hans gravde ut den 300 m lange kanalen helt alene og må ha spadd vekk rundt 900 kubikkmeter jord på de 2 åra jobben tok. Trøim-brødrene som vokste opp i Heia mener utgravinga har blitt gjort en gang rundt 1950. Hans døde i 1969 (87 år gammel), d.v.s. at han sannsynligvis var godt voksen da han utførte dette arbeidet. Kanalen begynner nå å gro igjen, men kan tydelig sees i terrenget og er merket med skilt langs kulturstien.
Vi håper mange vil ta turen til Svartåa kultursti for å oppleve denne flotte stien langs elva – og bli kjent med en viktig del av vår lokalhistorie. Vi kan også være stolte av at kulturstien er nevnt i Norsk Kulturarv – Veiviseren (utg 2001). Andre ting som her er tatt med fra det som nå har blitt Sandefjord kommune er: Høyjord stavkirke, hvalbåten Southern Actor og Gogstadhaugen. Norsk Kulturarvs visjon er «Vern gjennom bruk».
Stien er ca 9,7 km og er altså ikke en rundløype. Men om flere tenker å gå turen sammen, går det fint å parkere en bil i hver ende. Stien kan også tas etappevis. F.eks halve løypa om gangen: Gåsholt – Gjerstad og Gjerstad – Heia med retur langs hovedveien. Evt ta kortere strekk hvor naturlige etapper kan være: Gåsholt – Holmene (Olavesbru), Holmene – Gjerstad, Gjerstad – Snappen og Snappen – Heia.
Dette er en tur som i tillegg til lyden av sildrende vann og fuglekvitter byr på lokal kulturhistorie – og fin mosjon. En ekstrabonus kan være et møte med rådyr, oppdage en nysgjerrig bever i elva, se ørreten sprette eller en flokk ender lette fra et av vanna. I år med rikelig fuktighet på våren er det dessverre litt høyt grass noen steder, men det gjelder stort sett kortere strekninger.
Velkommen og god tur.