150 år med telefon

For 150 år siden – 7. mars 1876 – fikk Alexander Graham Bell patent på telefonen. I Andebu ble Andebu Telefonforening stiftet i 1895. Foreningen fikk konsesjon til drift av telefonnett 12. juni 1895, mens selve utbyggingen av telefonnettet startet i 1896, for 130 år siden.

Det var sogneprest Peder Nissen Thaulow som tok initiativ til å starte en telefonforening i Andebu. Det var også han som tok initiativ til å starte Andebu Fortidslag i 1901 – fem år etter at utbyggingen av telefonnettet i Andebu startet.

Det var ei arbeidsgruppe bestående av sogneprest Thaulow, kjøpmennene Samuel Egtvedt, Kristian Kolkinn og Abr. A. Tolsrød, lensmann Jens Gjersøe Larsen og ysterieier Edv. Trevland som utarbeidet en plan som gikk ut på at det skulle tegnes tilstrekkelig aksjekapital til bygging av linjer med to sentraler i hovedsognet (Andebu) og en sentral i hvert anneks (Høyjord og Kodal). Dessuten skulle det være forbindelse med byene Tønsberg og Sandefjord. Den årlige kontingenten ble satt til 30 kroner for forretningsdrivende og 15 kroner for andre. Den første sentralen i Andebu var på Askjem med Anton Askjem som sentralholder. Mellom 1895 og 1897 kom det sentraler på Bråvoll, Høyjord og Østre Kodal og i 1900 sentral i Vestre Kodal.

I boka «Med Johan på sjø og land» skriver Johan Liverød om da telefonen kom til Andebu:

En vårdag i 1896 stod jeg i gården på Bråvoll og så østover til Stålerød-gårdene, og rett ned for bryggerhuset til Abraham Andersen i Vestigården fikk jeg se en mann gå rundt og rundt mens han kom nærmere og nærmere. Jeg trodde naturligvis det var en gælen mann, helt til han kom fram til husene til onkel. Da fikk jeg se at det var telefontråd han gikk og viklet av seg. Det skulle settes opp telefonsentral på Bråvoll, og onkel Anders og tante Sofie skulle være sentralholdere. At Bråvoll bare skulle være bisentral, visste jeg ikke da. Hovedsentralen for Andebu skulle være på en gård på Askjem, med Anton Hansen og hustru Karen som sentralbestyrere. Og det gikk her som på så mange steder, at gården eller stedet fikk navn etter den virksomhet som foregikk der, og man hørte aldri annet enn Karen og Anton Sentralen. – På Bråvoll passet det fint å ha sentral, stedet lå bra til, bl.a. som talestasjon. For i førstningen var det ikke så mange som hadde råd eller anledning til å ha telefon selv. Prisen pr. samtale for ikke-abonnenter var 20 øre, for aksjehavere 10 øre. Årskontingenten var 15 kroner. Min far var en av dem som hadde aksje, men ikke telefon selv.

Hans Larsen Trolldalen var bygdas første telefonmontør, iallfall vestbygdas. Etter hva sønnen, Olav Trolldalen, forteller, gjennomgikk han først et kursus hos Østmoe i Kristiania.

Det var også bisentral i Høyjord – på Heimdal. Heimdal lå like ved «Linna». Linna, det er veien som går fra Sem til Dokkhullet i Hof. Det var landhandler Samuel Egtvedt og hustru Marie som var sentralholdere der, i dagligtale kalt Marie og Samuel Linna. Det var nok mange ganger full jobb for Marie når hennes herre og mester tok hesten og hentet varer til butikken fra Sem stasjon, men hun klarte det, for småpikene hennes passet telefonen fra de var så store at de rakk opp til tuten når de stod på en stol.

I Kodal kom telefonen omtrent samtidig eller litt senere. Det var gårdbruker Anton A. Prestbøen og hustru Thora som ble sentralholdere der. Samtidig var Anton telefonmontør i bygda. Kodal sentral hadde forbindelse med Sandefjord og Andebu samt til bisentralen i Hvitstein i Vestre Kodal. På Hvitstein ble daværende sersjant M.A. Skogli og hustru Maren sentralholdere. På fire av de fem sentralene i Andebu var det landhandel i samme huset, men ikke der hvor hovedsentralen var.

I Kodal ble telefonkonsesjonen i 1956 overtatt av Sandefjord og Omegn Telefonforening for 100.000 kroner. I 1958 ble telefonnettet i Kodal automatisert.

Så sent som i 1973 var det fortsatt kun fem direkte linjer mellom Andebu sentral og Tønsberg, og ventetiden på å få ledig linje var ofte lang. Høyjord og Bråvoll sentraler hadde to linjer hver som gikk via Sem sentral til Tønsberg. I tillegg hadde Andebu sentral fire linjer og Bråvoll sentral to linjer til Sandefjord.

Etter hvert kjøpte Televerket opp de private telefonanleggene rundt om i landet. Første gang Televerket tok dette opp med Andebu Telefonforening var i 1943, men krigen gjorde sitt til at saken ble stilt i bero. Den ble ikke tatt opp igjen før i 1963. Forhandlingene mellom Televerket og telefonforeningen tok tid.

Det var derfor en historisk begivenhet da Televerket overtok telefonforeningens anlegg i Andebu og Høyjord den 1. oktober 1974 for 1,2 millioner kroner. Foreningen hadde 708 abonnenter da den ble lagt ned. Dette var det siste privateide telefonselskap som Televerket overtok. Dermed var all telefondrift i Norge samlet på statens hånd.

Nils Grytnes skriver i boka «Andebu kommunes historie» om overgangen fra manuelle telefonsentraler til automatiske sentraler:

«Dette framskrittet, som mange andre framskritt, har sin pris. Det var en nærhet og spesiell kontakt mellom abonnenten og sentralbordbetjeningen som var helt enestående og servicen upåklagelig. Mange er de historier om hvordan betjeningen greide å finne fram til abonnenter fra personer som ikke var helt sikre på navn eller nummer til abonnenten. Det var som regel nok å gi opp navn på abonnenten. Betjeningen hadde nummeret i hodet. Man kunne også gi beskjed om at man ikke var å treffe på grunn av ferie eller dagsfravær. Nedskriveren av disse linjer husker spesielt en historie. Jeg skulle absolutt ha truffet en abonnent en dag og ringte vedk. sentral, men tross flere oppringninger svarte ikke abonnenten. Etter en stund ringte sentralholderen og sa at «NN fôr østover». Utpå ettermiddagen ringte sentralholderen på ny og sa at «Nå reiste NN på vei himover igjen». Etter en kort tid kunne jeg ringe abonnenten og fikk snakket med ham.»

Kilder:
* «Med Johan på sjø og land. Johan Liverød forteller fra livet i Vestfold» (Aschehoug, 1988)
* «Andebu kommunes historie» (Andebu kommune, 1994)

Kategori: Lokalhistorie